Siste halvdel av 1700-tallet var en brytningstid. Det var mye som tydet på at standssamfunnet var på hell. Kongelige enevelder i Europa holdt en klam hånd over sunne, humanistiske utiklingstendenser, så også i Danmark-Norge. Den franske revolusjonen bar bud om nye tider.

Politisk står Bernt Anker fjellstøtt på sin lojalitet til det gamle regimet. Personlig ser han seg best tjent med det. Han viser seg heller ikke å være en forutsigbar paternalist med humanistisk sinnelag, slik som andre i liknende posisjoner kunne vise seg å være. Sett i lys av at han var landets desidert største arbeidsgiver nevner han for eksempel ikke med et ord forholdet til sine ansatte i selvbiografien.

Han aslører stor grad av kynisme i et brev til fetteren Carsten Anker (1747-1824) på Eidsvoll i 1799. Et av hans skip hadde blitt ødelagt i storm og måtte søke nødhavn på Isle of Wight. Uten å få skadene reparert, beordrer Anker skipet videre først til Christiania, så til København. På den siste seilasen går skuta ned med mann og mus. Det samme året forliser tilsammen 6 av Ankers skip!

Patriotisme derimot, lå mere for ham, i hvertfall for pragmatikkens skyld. Det var for eksempel ikke ubetinget lett å drive stor handelsvirksomhet fra Norge. Vi manglet eget bankvesen, noe som kunne sette handelspatrisiatet i prekære likviditetskriser. I 1799 måtte Anker krype til korset og låne så mye som 120.000 Riksdaler av den dansk-norske stat. Han tok opp banksaken i en lengre artikkel (på fransk!), men noen norsk bank ble det ikke før etter 1814.

En mer uegennyttig side ved ham kommer til syne i hans forsøk på å opprette et norsk universitet. Han er i ferd med å skaffe en stor boksamling til dette prosjektet, da avslaget på universitetssøknaden treffer ham i 1796. Da skal han ha sagt: Men Norge, du forladte Plet paa Kloden, som er alt ved Dig selv og intet ved Omsorg, som hverken har Høiskole eller Flaade, som er miskjendt og forladt”. Slik taler kanskje en patriot? Det er i hvert fall sorg å spore over fedrelandets vanskelige stilling.

Universitetsplanene; de taler et tydelig språk i retning av en ny tid. En vitenskapsbasert utvikling med det opplyste menneske i sentrum. Bernt Anker viser vei. Som erstatning etablerer han et slags “privatuniversitet” og organiseres forelesningsrekker bl.a. i filosofi, mineralogi, demografi og fysikk. Sistnevnte tema foreleser han i selv!

På bakgrunn av ovenstående er det kanskje riktig å si at i denne brytningstiden fant brytningene sted også  inne i mennesket Bernt Anker. Sånn sett var han vel en man av sin tid…