Je var som vanlig på kjøkkenet om morran. Hadde akkurat blåst liv i grua, og det gjaldt om å få i stand grauten til folket. Det var travle daer på gården. Dels vare høyonn på markene, men det gjaldt også besøket til’n noble vitenskapsmannen sir Edward Clarke. Når fintfolk kommer slik å inntar Frogner skal det itte spares på non ting. Anker legger sin ære i detta. Vel vitende om at Norge tilhører fjerne og bortenforliggende strøk. I Norge kan vi måle oss med det ypperste, mener n’Anker – om itte anna så kan han og noen få andre familier det. Tenk, Anker sender skjortene sine til London for å få dem stiva.  Nei, da står’e vel itte så bra til likavæl da kanskje. Når det itte fins en eneste kjerring til å gjørra den jobben neri Chrestiania.

Men det var den grauten… Eller rettere sagt, det var detta beistet av ei rotte. Je hadde hatt færten a’n i dagesvis. Den hadde vært bortpå både skinke og ost. Katta hadde jagd’n. Da peip’n så je hørte det helt ut i svalgongen. Je trur tilmed den satte og gnagde neri lokum. Eller så var det ei anna ei. Je kunne komma fort inn i spisskammerset, og da såg je halen som flaug mella byttene og bort smatt’n. Je satte opp felle og. Den største vi har på Frogner. Åh fytte, tenk å havne der. Men jaggu var’n snar nok til itte å gå i den gitt.

Da vare at je hørte’n romstere den morran, bak den smale døra til spisskammerset. Je hadde lagt ut åte. Så treiv je steikegaffel’n, en svær stygg sak, lista meg innpå, stille som ei mus…. kasta meg fram, og med lynets fart satte je gaffel’n i rotta. For et lurvelæven! Je kjente godt åssen rotta reagerte. Den sprella og skreik, åh fytti. Je løp borti nærmeste  vassbytte og fikk endelig drukna livet ut a’n. Åh  herre jesus. Det kan itte nytte å værra prippen i slike stønner nei! Slik som a jomfru Sophie.